Anders Andersen ble født i Warmskog eller Wärmlandsbro  i 1837. Warmskog ligger omtrent midt mellom Arvika og Karlstad. Sammen med ett par av sine søsken flyttet Anders til Skogbygda når han var ca 25 år. Det sies at foruten Anders kom en småtterikremmer og en gesell samtidig fra Sverige. Potterimakerkunsten hadde han sannsynligvis med seg fra hjemstedet, som er kjent for keramikk.

Iflg. Bygdeboka slo han seg først ned ved Skårer. Anders startet pottemakerivirksomheten på Baarhaug, har Harald Norum fortalt. Seinere flyttet han til Norum. Anders lånte tomt fra naboen i Sætra og satte opp eget verksted. Det ble også satt opp ei leirmølle.  Denne ble drevet med hestevandring for å kna leira. Rester av vandringa ligger på Folkemuseet sammen med verkstedet som er gjenreist i orginal stand.

Steinen i Nes kirke er brent i Skogbygda. Anders var sannsynligvis ikke aktiv i dette arbeidet ettersom kirken var ferdig i 1860. Muligens han startet sin virksomhet i de samme verkstedene som ble benyttet til kirkesteinen. Dette er ikke bekreftet, men kildene viser til samme geografiske område.

Anders fikk 9 barn sammen med kona Karen. Sønnen; Paul Axel  født 1870 – 1947 overtok pottemakeridriften etter sin far. Dette holdt han på med til 1915. Axel eller “Wärmskogen” som han ble kaldt på folkemunne giftet seg med Anne Hansen Togstadhagen. De fikk fem barn, og Harald kom til i 1900.

Harald Norum besøker Pottemakeriet i 1979

Tryta, journalist i Glåmdalen i en mannsalder hadde med seg Harald Norum til Folkemuseet da han var 79 år.  Der er pottemakeriet gjenreist i tro kopi. Fra artikkelen i avisa får vi vite at Harald i sine unge år jobbet i pottemakeriet. Det var han ikke alene om. Pottemakerivirksomheten gikk godt og han hadde stadig vekk dagarbeidere til å hjelpe seg.  Det var som oftest svensker, og det går mange historier om disse folkene.

Ei av historiene er om en kar som laget ei krukke så stor så han måtte sitte inni krukka for å hula ut.

Den gangen som nå – så var det uvær, og de hadde en kar liggende i kammerset en av disse dagene. Mens uværet var som verst hadde Wärmskog’n stått opp for å se om alt var i orden. Bare iført ei hvit nattskjorte kom han inn i kammerset til fremmedkaren, som ble vettaskremt av synet. Gubben var litt småreligøs så det er ikke godt å vite hvem han trodde kom til han på natta. Historien forteller at han forsvant i full fart fra gården dagen etter og siden ingen har sett’n.

Det er mye arbeid for å lage kopper og kar.  Ikke minst arbeidet med å ta opp leire.  Den fant de i Falleå rett nedenfor husene i Norum og nærmere Opsahl brua. Dette var ofte Harald sin jobb.

Det var jo heller ikke elektrisk ovn, men vedovn.  Brenninga tok om lag fire døgn, og de la i ved to ganger i døgnet.  Etter ei lang avkjøling av varene var det klart for salg.

Når det ble produsert ett passende stort parti med syltøykrukker, melkefat, blomsterpotter ol. reiste vi ute og solgte.  Som regel ble det solgt på Kongsvinger, Hadeland og Lillestrøm. En gang på vårvinter’n hadde vi to lass til Lillestrøm, og det ble væromslag. Heldigvis fikk vi låne hjuldoninger for å komme himmat, fortalte Harald Norum til Try-ta.

Pottemakeriet; guttas område

Pottemakeriet var ett samlingsted for folk i bygda, og det er helt sikkert keramikk herfra flere steder i Skogbygda fortsatt. Elin Norum Haraldsen har en leirgjøk, som ble laget til gutta. Karen Aas Hansen, som kommer fra Sætra fortalte at når hun var ung fikk jentene ikke lov til å gå inn i pottemakeriet.  Det var guttas område. Hun tror leirgjøkene ble laget til gutta som leketøy.

Karen fortalte ei historie om sin mor,  Maren – Maren Sjøli. Det hadde satt inn ett forrykende uvær. Det blåste så sterkt at høyvogna flyttet seg. Hun klarte ikke  å komme seg fram på garden, men søkte ly i pottemakeriet.  Det er stor mulighet for at dette var første gangen det var kvinnfolk i verkstedet. De fikk være i andre enden av huset. Seinere ble det satt inn en vev i rommet. Det var muligens  i samme rommet som lausarbeiderene sov i når de var her for å jobbe.

I 1915 var det slutt. Da ble virksomheten nedlagt. Halvor Vreim fra Folkemuseet fotograferte, samlet inn informasjonen, tegnet og målte opp huset i 1930. Det ble flyttet til Folkemuseet og gjenreist etter krigen.  Her ble det full virksomhet fra pottemakerne hver sommer. Ikke minst av Randi Duborgh, som Harald Norum traff i 1979. 14. august 2011 arrangerte Skogbygda Historielag tur til museet og traff nåværende pottemaker; Ellen Kjærgaard. Hun har gått i lære hos Randi Duborgh.

Minnerik tur for etterkommerne

Det ble en hyggelig og minnerik tur for flere av Anders Wärmskog’s etterkommere og andre turdeltakere. Ellen Kjærgaard laget kopi av noen av pottene som i sin tid ble laget på pottemakeriet på Norum. (Se flere bilder under galleriet/bilder; Pottemakeriet)