Roy Normann Aasvangen har fortalt historien om sin onkel, Ivar Aasvangen.

Historien om Ivar Aasvangen og hans lille familie som emigrerte til Canada i 1949.

Betsy og Karl Aasvangen fikk ni barn. En av dem, Kaare, døde av sykdom i ung alder. I ungeflokken var det et tvillingpar, Ivar og Rolf, som ble født den 18. september 1916.

Som mange andre på den tiden fikk de begge tidlig arbeid på Maarud Gaard i Sør-Odal, som var en stor arbeidsplass med mange ansatte. Der produserte de mange forskjellige varer. De startet blant annet med produksjon av margarin i 1934 og potetchips i 1936. Det ble investert i ny moderne margarinfabrikk. Ivar kom raskt med i produksjonen, og ble etter hvert opplært til å drifte fabrikken. Margarinen fra Maarud ble laget i flere typer: Landsmargarin, Frokostmargarin, Spesialmargarin, Skogsmargarin og Thor-margarin.

I følge ”Nyhetsbildet fra Nes 1941 (Øvre Romerike)”, var produktene både næringsrike og drøye, og skulle ut fra reklamen være ”Hele landets margarin”. Maarud Gaard hadde på den tiden 50 kuer på bås og en del av melken ble separert der fløten gikk til osteproduksjon. Noe av den separerte melken ble brukt i margarinproduksjonen som karene i margarinfabrikken hadde funnet opp. Det var hard konkurranse, da det på det meste var 84 slike fabrikker i Norge. I 1948 ble det derfor bestemt å legge ned produksjonen og selge fabrikken til en norsk skipsreder ved navn Carlsen som hadde base i Halifax i Canada. Han hadde flere fangstskuter for sel- og hvalfangst. De kunne være borte på fangst i flere måneder i havet nord for Alaska. Båtene måtte utrustes med proviant av god kvalitet og margarinfabrikken fra Maarud produserte den kvaliteten.

Men, det var ikke mulig å finne kompetente folk i området som kunne montere fabrikken og få den i gang. Ivar fikk derfor spørsmål om han kunne tenke seg å dra over til Canada for et år, for å få produksjonen i gang. Det var en stor jobb, så han kontaktet sin kollega, Ravlo,  for å høre om han ville bli med. Begge var gifte og hadde barn, så det var nok noen samtaler på hjemmebane før de fikk bestemt seg.

Sensommeren 1949 dro de med fly fra Gardermoen. Det ble en noe dramatisk start på flyturen, da SAS-flyet av typen Douglas DC 4 Skymaster med fire motorer og propeller skulle ta av fra rullebanen. Mange fra familien hadde møtt opp for å ta avskjed med onkel Ivar. Den gang var en slik tur en liten sensasjon, og det å se et så stort fly ta av var litt av en opplevelse. Det skulle det vise seg å bli denne gangen også. Den gangen kunne vi stå ganske nær rullebanen, og vi så flyet taxe bort til enden av den. To motorer var allerede i gang, mens de andre to skulle startes og varmes opp før take off. Den venstre motoren nærmest flykroppen ville ikke starte med en gang, men etter diverse forsøk ble det liv i den også. Det førte til at uforbrent bensin i eksosanlegget tok fyr så ild og sort røyk stod ut bak motoren. Mannskapet om bord hadde nok erfaring med slike hendelser fra tidligere, for de ga full speed på motorene og ilden slukket straks. Flyet ble ganske sotet bakover flykroppen. Vi som så dette ble litt redde for at avgangen skulle bli utsatt, men etter litt rusing av motorene dro de av sted. Resten av turen gikk uten problemer.

Onkel Ivar, en sosial og trivelig person, fikk fort venner i Canada. Uten å kunne et ord engelsk da han dro, lærte han seg språket bra etter ett år. Året gikk fort, og tiden kom da han og Ravlo hadde fullført oppdraget og skulle planlegge hjemreisen. Ivar var interessert i både jakt og fiske og alt som hadde med friluftsliv å gjøre. Canada var derfor et eldorado i så måte både for han og for Ravlo. De kontaktet sine kjære i Norge og ba dem komme over for å se på forholdene der. Karene hadde jobbet hardt og spart opp noen dollar for å kunne spandere  overfarten deres på passasjerskip. Den 16.desember 1950 dro de med ”Queen Elizabeth” fra Southampton i England til New York. Derfra måtte de videre med en ny båt for å komme til byen Halifax i Canada.

Ivar var gift med Solveig og hadde bygd seg nytt hus under krigen og de hadde sønnen Roar på tre år. Det å skulle bryte opp og flytte så langt bort, var nok en vanskelig avgjørelse å ta. Betsy og Karl flyttet inn i huset deres i Norge  og bodde der så lenge de levde. Etter at de døde ble huset bortleid.

Jeg kjøpte huset av onkel Ivar i 1964 siden de bestemte seg for å bli i Canada. Da hadde familien slått seg til ro med eget hus, og de hadde hytte ved en stor innsjø med gode fiskemuligheter.

De hadde fått mange nye venner, Roar gikk på skole og spilte hockey og Ivar hadde skaffet seg en stor amerikansk bil. De besøkte oss i fedrelandet en tre fire ganger mens de enda var friske. Nå er alle døde, men de har etterkommere.

Roar var gift med Pat og fikk sønnene Bill og Erik. Bill er gift og har to barn, gutt og jente. Roar ble så skilt og giftet seg på nytt med Agnes. Hun kommer fra et område nord på Nova-Scotia-halvøya. Etter at Roar døde av hjerneslag for en del år siden, har Agnes og jeg hatt litt kontakt på mail. Hun har også vært her på besøk for å se huset der Roar bodde da han var liten. Jeg og mine to kusiner har også vært på besøk hos våre slektninger i Canada, noe som var en utrolig koselig tur.

Ivar arbeidet i margarinfabrikken i mange år, da han plutselig en dag merket smerter i brystet og det viste seg å være anginasmerter. Etter diverse besøk hos spesialister på hjertesykdommer, kom han hjem med en liste over mat og drikke han ikke skulle ha. Han som var en slank og sosial person som likte å kose seg i godt lag med god mat og godt drikke tok ikke legenes anbefaling alvorlig. Flesk og duppe var fortsatt veldig godt, gjerne med en liten snaps og kanskje en røyk etter middagen. Han mente at det å skulle følge det nye spisekartet ville ødelegge for trivselen, og han hadde hørt at det var sunt å trives.

Vintrene  med mye kulde og tåke var verst for han, siden han da måtte holde seg mye inne. Han døde bare 57 ½ år gammel etter noen år med infarkt. Solveig fikk Alzheimer og bodde de siste årene på institusjon.

Kreativiteten var stor hos Ivar og han løste problemer på sin måte. Om bord på fangstbåtene måtte selskinnene tas vare på til fangsten var avsluttet og skuta kom i land. De måtte saltes ned for ikke å råtne. Dette gjaldt både for kjøtt og spekk også. Masse salt innvendig i båter av stål er en dårlig kombinasjon pga. rusten som oppstår. Brukte eikefat ( tønner) fra whiskyproduksjonen i Skottland kunne rengjøres og brukes, mente Ivar. Slik ble det. Store fat på opptil 600 liter ble rengjort, demontert, lokket fjernet og fungerte perfekt som saltbaljer ombord. I hver tønne var det som regel en stor eller liten skvett whisky igjen, noe som gjorde jobben ekstra spennende, og Ivar og Solveigs venner hjalp villig til med arbeidet.

Da flåten med fangstbåter ankom Halifax etter flere måneder i isen langt mot nord, var brygga alltid full av folk som ville ta imot fangstfolka. Båtene til Carlsen hadde norske navn som viste til noe av det de drev med. Det var spesielt en båt som skapte stor munterhet hos kanadierne da den ankom. Den hadde det klingende navnet ” Polarfart” som direkte oversatt til engelsk blir ”Polarfis” eller ”Polarpromp”.

Ivar Aasvangen                                                                                    Ivar og Roar

                                                                                      Ivar, Solveig og Roar.

Prospektkort med SAS-fly og bakside.